Da Lady døde fikk vi tilsendt disse nydelige ordene fra vår kjære venn Martha i Sveits. Tårene kom strømmende da jeg leste det.
A Bridge Called Love.
It takes us back to brighter years,
To happier sunlit days
And to precious moments
That will be with us always.
And these fond recollections
Will be treasured in the heart
To bring us always close to those
From whom we had to part.
There is a bridge of memories
From earth to Heaven above…..
It keeps our dear ones near us
It’s the bridge that we call love.
Farewell dear Lady, you will always be remembered and loved.
Som dere skjønner, så sitter tårene løst om dagen, og tusen takk alle sammen for varme tanker og hilsner. Livet går videre, men innimellom må man få lov til å lure på hvorfor man driver med dette her. Det er jo så vondt å miste dem. Men som Wenche skrev i en mail til oss " Heldige er de som har noen som gråter etter seg - da har livet vært verdifullt" . Så sant, så sant.
