Jeg sitter egentlig her og tenker på hvor stor forandring det har blitt i livet mitt de siste to årene. Det er helt skremmende hvordan ting forandrer seg, og man lærer å sette pris på den man har. I et slikt situasjon blir også ting satt litt i perspektiv , og man finner ut at alt dreier seg ikke om å vinne eller være først, samme hva det gjelder. Vi lever jo i et konkurransesamfunn de lux, det gjelder å ha størst og finest bil, flottest hus osv osv. Det dreier seg faktisk om å ha det bra med en selv og omgivelsene sine. Ta vare på venner og famile. Venner er jo den familien man velger selv. Jeg ser også at det er viktig å ha noe å sysselsette seg med når ting går i mot. Ole E lever med lymfekreften sin og ødelagte knær og skuldre. Men han elsker å reise med hundene og stille dem ut. Så da prioriterer vi det, at han nesten ikke klarer å gå etter en utstillingsdag, og tar sterke smertestillende for å klare å være i ringen, for så bare være. Det handler om å holde seg i gang også. At dagene i mellom utstillingene går til å "komme " seg i gjen, for også være. Det kan vi leve med. At jeg har mistet begge foreldrene mine i løpet av et og et halvt år, vært døden nær selv i fjor, gått igjennom utallige operasjoner og kommet meg igjen etter dem, har også vært tungt, men nå ser jeg lysere på livet. At dagene går veldig opp og ned, at jeg innimellom "murer" meg inne og ikke er med på utstillinger fordi jeg ikke orker "presset" der, for jeg leve med. Det retter seg sikkert når man får ting på avstand. Jeg sitter ihvertfall her og tenker at jammen er jeg egentlig heldig, jeg har utrolig mye støtte i Ole E, svigermor, famile og nære, gode venner. Så da er det vel egentlig bare en ting å si: Vi får tro det går bedre nå, og at vi går mot lysere tider. Carpe diem.
