Da er det nok en gang helg, og huhei hvor tida går. Valpene er nå ute mesteparten av dagen på terrassen, og de storkoser seg. Ellers har jeg vært på Aleris og fått fjernet klipsene i beina, ikke akkurat det beste jeg har gjort, men det gikk da det også. Ganglaget er det fremdeles så som så med, det går heller sakte for å si det sånn. I dag har jeg også prøvd meg på å kjøre bil, vel, det gikk da det og. Men skal nok ikke legge ut på altfor lange turer. Modern er nå flyttet fra Stensby til Vilberg helsetun. Dette er bare så tragisk, og vi vet ikke hva som skjer. Men for å være helt ærlig, slik det ser ut nå er det ikke lovende i det hele tatt. Damen klarer nesten ikke snakke, og spiser ikke. Det har hun ikke gjort på over en måned. Så dette er ikke lett.For å være helt ærlig så sliter det både på humør og det meste hos undertegnede. Orker ikke helt å være like blid og positiv hele tida lenger, og slett ikke å høre på alle andres sorger og bekymringer. Har liksom nok med meg selv akkurat nå. Det er jo en prossess man kommer i, det å se sine foreldre forfalle, og vite at det antakelig går bare en veg. Det er tøft, men livet er jo engang slik. Man fødes for å forlate denne verden. Ironisk , ikke sant. Så derfor , som jeg har skrevet før, det er så mye som er ubetydelig når man kommer i en slik situasjon, ja man får virkelig perpektiv på ting. Jeg skal ikke gå dypere i det, men det er mye nå som faktisk ikke betyr noen ting for oss mer, det som skjer det skjer, og man behøver feks ikke være best, flinkest, flottest, størst, rikest, osv. Vær heller for all del fornøyd med det som er. Man vet nemlig ikke hvor lenge man er her, og kommer man i en alvorlig livsituasjon, så skjønner man hva man må prioritere. Sånn er det bare.
