Endelig skulle Britt og jeg på vår årlige juletur til Kiel. Tirsdag 11 desember startet som hvilken som helst annen dg. pappa og olex kom over for å kjøre oss til båten. Rolle ble hjemme hos Ole Einar, mens vi andre reiste. Vi sa ha det til fadern på vanligvis, sjekket inn og gikk på båten. Lite visst jeg da at dette var siste gangen jeg så pog snakket med pappa i våken tilstand. På vegen hjem fikk han nemlig akutt hjertetans uten for Living på Karihaugen. Gjenoppliving ble gitt, og de fikk hjertet hans i gang igjen. Han ble kjørt til Rikshospitalet hvor han ble forsøkt hjerteoperert. Alt dette skjedde mens jeg var uvitende om det hele ombord på Kielferja. Da jeg endelig fikk beskjed hadde jeg ikke sjanse til å komme i land, og måtte være med på hele turen til Kile og hjem mens pappa kjempet for livet på Riksen. Heldigvis var sjukehuset flinke til å oppdatere oss, og jeg følte egentlig at dette skulle gå bra. Det var helt til vi kom hjem og besøkte han på torsdag 13. Da gikk realiteten opp for oss. Pappa var i koma, de hadde ikke hatt kontakt med han siden hjertestnsen. Hjertet klarte ikke å jobbe selv, han lå med maskiner for å puste, holde blodtrykket oppe, rense blodet, nyrer osv osv. Vi fikk sjokk. Legene og personalet på Riksen var ærlige og kalte en spade en spade, og vi fikk beskjed om at dette kunne gå begge veier. Fredag var vi inne på besøk igjen, og situasjonen var den samme. Ikke antydning til bedring, og dette skjønte vi bekymret legene, og vi fikk beskjed om at helgen ville være avgjørende for videre progresjon i behandlinga. Lørdag valgte vi å være hjemme. Været var helt forferdelig, og ovar det noe pappa ikke likte, så var det at jeg kjørte i dårlig vær, så vi snakket med Riksen, og det var ingen forandring, så de anbefalte oss å bli hjemme. Lørdg kveld fikk vi telefon fra legene, og spørsmål om hva de skulle gjøre hvis det oppsto en ny hjertetans, da skjønte vi virkelig at dette ikke gikk vår vei. Vi var enige om at kom det en ny stans , så skulle pappa få slippe. Dette skjedde ikke den natta, men på søndag reiste jeg innover for å besøke han, og da hadde tilstanden merkbart forverret seg, det fantes i realiteten ikke håp lenger, og i samarbeid med legene tok jeg den tunge beslutningenom at all behandling skulle stanses. Alle tester tydet på at pappa hadde fått så stor hjerneskade at han i realiteten var hjernedød og alle andre prøver var veldig negative. Dette var jo selvfølgelig veldig vondt og tøft, men det eneste alternativet. Og noen få timer seinere ovnet pappa stille inn med meg ved sin side. Han gikk over til den andre siden uten så mye som et sukk, så det var egentlig godt å se, selv om det var fryktelig vondt. Siden Ole Einar var i Sverige, var jeg heldigvis så heldig å ha min kjære "søster" Britt med meg. Heldigvis for kjøreturen hjem fra Riksen var helt uvirkelig.
Så kom vinteren
for 8 år siden
