I går var det første mai, en dag som bestandig har vært spesiell for meg. Pappa var aktiv i fagbevegelsen, så hvert år var han inne i Oslo hele dagen. Modern tilbragte gjerne 1 mai sammen med oss, og de siste årene hun levde var jeg der og "passet" på henne. I år så ble det litt vel spesielt, ingen å ønske god tur til Oslo, kos deg og stå på krava. Litt merkelig. I stedet ble det en tur på kirkegården, sette på blomster og roser. Se at endelig var kransene ryddet bort og graven planert. Navnene på steinen osv. Spesielt...veldig spesielt. Det er på slike dager savnet er ekstra stort og merkes ekstra hardt at de er borte.Og da jeg i tillegg ble ferdig med arvemeldingen, så er liksom lufta gått litt ut. Kjenner at det ikke er mye som skal til for det "tipper litt over" om dagen. Så da blir urettferdighet og urettmessig kritikk ekstra sårt, sånn er det bare. Håper dere alle hadde en fin 1. mai.
