Modern og Joffe (Oline Ojoff-Joff)En natt forbi? Nei , ikke enda. Fikk ikke sove akkurat nå, så da tenkte jeg at en liten tur på bloggen er tingen. Denne helgen skjer det meste:-) Lørdag har vi harr mye besøk av valpekjøpere, og det er bare så koselig. Valpene har begynt å bevege seg utenfor valpegrinda. Har lagt ut x-antall matter på stuegulvet, og disse blir gått på. Forbausende hvor stødige de er allerede. Den gjengen er ikke redd for noe, nei. De utforsker verden, og verden er til for DEM! Ole E har stort sett vært på farten hele lørda`n. Først var det en tur med Hårek, som fikk sen damebesøk. Håper det blir valper der, så var han en tur på årsmøte i Caravanklubben i Øvre Romerike. Han skal være medlem i teknisk avdeling der. Verden består jo ikke bare av hunder. Greit med litt andre hobbyer også. Selv var jeg foreslått inn i festkomiteen i nevnte klubb, men takket nei på grunn av alle operasjonene. Kommer nok tilbake neste år....Tilslutt i går, så var det besøk til Kentucky igjen, og nå er han fullbooket i Norge. Kvelden ble avsluttet med hjemmelaget pizza og ei flaske vin. Akkurat nå ligger det 3 tisper med løpetid rundt beina mine. Fannie, Leah og Joffe. Historien til Joffe er jo bare tragisk. Hun har virkelig prioblemer med hofta si etter ulykka i august. Vi vet jo at det vil bli bedre, men hun vil kanskje aldri bli haltfri. Hovedsaken er at hun ikke har vondt, og i følge veterinær har hun ikke det. Men trivelig er det ikke. Vi trøster oss med at hun fungerer veldig bra hjmme her i flokken tiltross for haltinga. Selvfølgelig får hun spesialbehandling som spesialfor, kosttilskudd osv, men er alikevel en av flokken og ute hele dagen med de andre. Men tragisk er det for henne. Men, men. Life goes on, og jenta skal få være med oss leeeenge som den ypperlige familehundenen hun er. Siden det er så mye løpetid i huset, behøver jeg vel ikke si at Kansas er frustrert..... Prat om Frustrert herre, og ikke frustrert frue. Han sliter virkelig med hormonene. Rolle og Thea er også her på dagis. Modern er slett ikke bra, utrolig hvor fort et menneske kan gå ned for telling. Har ikke sett maken. Fra å gå fra å være nogenlunde oppegående i romjula, til å bli nesten fullt pleietrengende og sengeliggende i slutten av januar. Det er vondt å se,og egentlig vite at jeg får ikke gjort noe med det. Annet enn å være der når jeg har mulighet. Vondt, vondt, vondt!
Vel, nok for i natt, sov godt videre. Det skal jeg. Natta:-)
