Frida har gått over regnbuebroen...

Ja, så kom dagen for gamle Frida også. Den kom nok adskillig fortere enn vi hadde trodd, tiltross for at damen var nesten 11 år. Frida var rask og full av fart helt til den siste uka, men da forfalt hun raskt. Og selv om det ikke var noen enkel avgjørelse å ta i dag, så var den riktig. Frida levde mesteparten av sitt liv hos "mormor og morfar" på Råholt. Der bodde hun samen med datteren Anjo, og da Anjo døde i fjor høst ble det et stort savn for Frida å være aleine hund. Hun trivdes derfor med å sjefe litt over Dina og Teddy når mutter og fatter var barnevakter for dem. Det er jo tragisk og trist å tenke på at vi har mistet Dina, Teddy og frida i løpet av 1 - en måned. Det føles faktisk helt uvirkelig. Uansett så er gjengen nå samlet igjen i hundehimmelen, og Frida sjefer nok over de andre der og..............

BERNESES DO NOT DIE ,
THEY ONLY GAIN THEIR WINGS AND FLY.
THEY WILL PLAY AGAIN I PRAY,
IN THOSE GREEN FIELDS FAR AWAY.
PAST THE GATES OF PEARLY WHITE,
WITH OTHER LOVED ONES GONE FROM OUR SIGHT.
WE WILL SEE THEM ONCE AGAIN,
AT THE BRIDGE CALLED RAINBOW'S END .
WITH A WAG OF A TAIL AND A JUMP IN THE AIR,
WE WILL ONCE AGAIN BECOME A PAIR.
DON'T BE SAD THIS DAY MY FRIEND,
JUST LOOK F0R THE BRIDGE
CALLED RAINBOW'S END.
AND REMEMBER, BERNESES DO NOT DIE,
THEY GAIN THERE WINGS AND LEARN TO FLY .

Trønderspesialen 2009

I år som i fjor og årene før det, så har turen gått til Trønderspesialen. Det finnes ikke maken til trivelig utstilling for oss. For et område de har som utstillingsplass. Trivelige Skjetlein landbruksskole. Et nydelig grønt areal og internat og plasser til vogner og bobiler på plassen. Herlig. Vi har storkoset oss, men jeg er sjokkert over folk. Lurer faktisk på hvordan de har det på badet hjemme. Jeg har nemlig akkurat vært og ryddet på toalettene, og det fløt av papir og søppel rundt doskålene. Utrolig at man ikke klarer å finne søplebøtter og kaste avfallet sitt i, eller for den sakens skyld, kaste dopapiret i doskåla. Som sagt, lurer på hvordan folk har det hjemme......Men tilbake til utstillinga. Vi kom tidlig oppover, og det var herlig å få installert seg i fred og ro. Har hatt med alle 8 hundene på campingtur for første gang, ja etter at Dina og Teddy ble borte, så måtte vi jo prøve om vi fikk det til å ha med alle sammen. Man blir jo litt "friere" uten å være avhengig av barnevakter. Og hundene har oppførst seg eksemplarisk. Alle 8 i bilen og i vogna, og i grinder. Vi har sovet godt, ære være aircondition, sier jeg bare. Da vi kjøpte vogna la vi i ekstra penger for å installere det, og det har det vært vel verdt. Ja utstillinga ja, det var riktig koselig. Nydelig vær, god steming og ekstremt flotte premier. Det var jo et premiedryss uten sidestykke. Våre hunder gjorde det også veldig bra. Ekstra moro med den "gamle" Vega, som slo til med Best in Show veteran og 3. beste tispe med Cert. Vega har vært i "skapet" i mange år, og nå blitt tatt frem igjen som veteran. Har etter det fått flerecert og ck. Kan tro vi er stolte av denne jenta som vi eier sammen med Britt. Britt gjør en kjempejobb med å holde henne i god form. Både dommer og ringspersonell gjorde en kjempejobb. Vi satte stor pris på at dommer forklarte hvorfor han ga 2, 3 og 0 premie til noen av hundene. Og at han forklarte hvorfor rekkefølgen i klassene ble som de ble. Men, selvfølgelig, aldri en dag uten at noen skjer. Da Ole E løp siste runde med FVega, så røk kneet. Typisk. Han går nå og halter noe helt forferdelig. Tar sterke medisiner, og vi er ved vogna i dag. Ingen av våre hunder blir stilt på NKK . Det er så surt, men helsa går foran. Dette er tross alt bare en hobby, selv om noen ser ut til å ha glemt det. Det virker jo innimellom som det skulle være nær sagt en " kanmp" på liv og død. Nei , dette er en hobby vi skal kose oss med, og det har vi gjort i Trøndelag denne helgen. Vi har vært sammen med våre nærmeste gode venner, vi har kost oss med hundene, vi har vært på en trivelig utstilling, så totalt sett en strålende dag, bortsett fra et ødelagt kne på hr. Løken. Så tusen takk, avd Trøndelag. Vi had a great time!!

Gammel vane.....

Så begynner virkligheten å sige innover oss. At det faktisk er to hunder mindre hjemme merkes veldig godt. I dag "glemte" jeg meg bort og lagde i stand mat til en ekstra. Det ble jo helt feil, Teddy var jo ikke her mer, og tårene kom da jeg fant ut hva jeg hadde gjort. Men det går bedre med oss, det gjør faktisk det. Selv om det er tungt. Vi skal nå slappe av og kose oss sammen med gode venner i helgen. Vi trenger litt avstand fra ting og tang, og gleder oss til å bare "surre" rundt. Sofus får det beste stell han kan tenke seg. Blir nok ordentlig bortskjemt nå. Vi kommer til å satse på at han skal klare seg aleine, har ikke lyst på ny hest. NSB har forresten allerede tatt kontakt, og det virker som en erstatningssak kan gå ryddig for seg. Orker ikke krangle om det også, i tillegg til alt annet. Til slutt vil jeg takke alle sammen for varme tanker og hilninger. Det har varmet. Og husk, det er i motbakke det går oppover.

Teddy forlot oss i dag.

N S Uch Teddy-Our Survivor av Milkcreek (10.09-01 -24.06-09)

Vi har visst at dagen ville komme ganske snart, og i dag fikk Teddy slippe mer vondt. Han var blitt utrolig tynn, og hadde krysslammelse. Nå er han sammen med Dina igjen, de var faktisk bare adskilt i litt over 3 uker. Teddy var en enkel gutt å ha i hus, helt herlig. Så tusen takk, Maija, for at vi fikk han. Han var jo en survivor fra starten. Så og si død når han ble født, de brukte flere timer på å prøve å få han stabil. Heldigvis gikk det bra, så ble han sjuk 3 dager gammel, det gikk også bra. Så prøvde han å fly igjenom karnappvinduet, det resulterte i ødelagt skulder. Men etter to operasjoner ble beinsplinten funnet, og han ble bra. Han ble Norsk og Svensk champ, på slutten trivdes han best hjemme hos Dina. De var uadskillelige, og da Dina døde gikk verden i svart for gutten. Han mistet alt som het livsgnist. Vi tok den tunge avgjørelsen i dag, og nå har han det bra sammen med Dina igjen.
Teddy og Dina
Vi savner dem så det gjør vond. Skrevet med tårene rennende på tastaturet.

Dramatiske bilder fra ulykken til Tinja

Her er et bilder fra ulykken til Tinaj. Øverst står Sofus og følger med og skjønner ikke hva som skjer. Det andre bildet viser hullet hun tråkket igjennom. Det er 20 cm klaring /jord til det gamle tunnelletaket, som er pilråttent. Denne gangen var det Tinja det gikk utover. Tenk om en bil hadde kjørt utenfor akkurat der (det er en sving som er ulykkesbelastet), den hadde garantert rast rett ned i tunnellen. Apropos Sofus, han går på beitet og "skriker" etter følgesvennen sin, men det går seg vel til.....Og i dag eller i morgen kommer historien i avisen.

Godt å være hjemme.

Det var godt å komme hjem i går kveld, og prøve å få ting i "normalen" igjen etter den tragiske ulykken til Tinja. I dag har lokalavisen vært her, de elsker jo slike ting. Skulle visstnok vinkle historien med skyld på mangel av vedlikehold fra jernbaneverkets side. Et erstatningssøksmå begynner også å ta form, så vi får se hva som skjer. Ellers er huset snart ferdigmalt, og det blir lekkert. Gleder meg til å få på plass blomster og ting og tang igjen. Har vært litt kaos her den siste uka med alt malerarbeidet. Graset er også slått ned, så nå får vi håper på skikkerlig høytørk. Teddy er ikke i form, så nå er det han vi er redd for å miste. En ulykke kommer jo sjelden aleine........ Til slutt en aldri så liten oppfordring: Prøv ikke å trekke ting ut i tid, det blir bare verre når du må ta det igjen.

Tinja tapte kampen.

Etter det stygge fallet Tinja hadde igjennom tunnelltaket til den eldste jernbanen i Norge ( Oslo-Eidsvoll) måtte den flotte gode tungdølhoppa var avlives. Hun sovnet stille inn i armene på Gro hestepasser i dag. Gro er den som har hatt mest å gjøre med hestene de siste årene etter at helsa mi sviktet, så Tinja var trygg og rolig når hun var der. Det venstre forbeinet var brukket, og hun hadde indre skader. Dagen har vært og er veldig tung for oss. Man føler seg så maktesløs og synes det er fryktelig urettferdig at en frisk og kvikk hest brått skal bli revet bort på en slik meningsløs måte. Jernbaneverket kan vente seg et erstatningssøksmål en av de nærmeste dagen, bare vi får roet oss litt. Vi har ennå ikke helt kommet oss etter sjokket, for å si det sånn. Sofus, fjordingen, går aleine igjen på beite. Og "roper" på hun som ikke er der mer. De har jo gått sammen så lenge han har vært her, så han vet jo ikke om noe annet enn at hun er der. Vi har fulgt rådet til erfarne hestefolk med å la han gå der nede aleine. Det ville vært verre for han å bli innestengt i stallen aleine. Nå har han ihvertfall hestene til naboen å konsentrere seg om. Jeg må berømme naboer og venner som har stilt opp og hjulpet oss i dette dramaet. De har hjulpet til med alt fra å få vinsjet henne opp av hullet hun hadde ramlet ned i / tråkket igjennom, til å pakke henne inn, overnattet nede hos henne, være med på avlivingen og fjernet henne fra beitet. Helt uvurderlig hjelp. Veterinæren som kom var også fantastisk, selv om vi hadde en krangel med henne før hun kom, hun rykket nemlig ikke ut FØR hun hadde garanti for betaling, for ikke snakke om Lillian healer som kom med diagnosen brukket venstre forbein før noen andre hadde sett det. Dette hadde gått så mye tyngre uten hjelpen fra alle sammen, så tusen takk. Nå må vi konsentrere oss om Sofus, så han ikke "sturer", slik som Teddy gjør etter at Dina ble borte. Teddy forsvinner liksom for oss, blir bare mindre og mindre, så det går vel bare en veg der og. Får nesten ikke i han mat, han bare sover. Er nok redd det blir flere tunge dager på Løken i nærmeste framtid, akkurat som vi ikke har hatt nok nå, først Anjo, Sargas, Dina også Tinja, vet ikke om jeg takler mer, for å si det sånn. Og helt på topp ble det når bilen røk på veg hjem fra Lom. Måtte fylle olje på girkassa for hver time. Ser tusenlappene flagre avgårde................